Det er nesten umulig for meg å beskrive hva som skjer med meg og livet mitt for tiden.
Det føles så stort og uvirkelig at jeg nesten mister pusten.
Jeg har mest sannsynlig vært deprimert i varierende grad siden jeg var ni år gammel. Jeg har levd med det så lenge at jeg trodde bare jeg var født slik. Det var umulig for meg å se noen gode sider ved meg selv og jeg så svart på fremtiden.
Men så, i oktober, 30 år gammel, fant jeg ut at nå MÅTTE jeg prøve å snakke med legen.
Dagen etter hentet jeg “lykkepiller” på apoteket.
Nå har jeg det helt fantastisk. Jeg har et sosialt liv, jeg har mange venner, jeg kan legge meg om kvelden uten å plages av vonde og svarte tanker om meg selv. Sjalusien har roet seg såpass at jeg nå vil si jeg ikke er mer sjalu enn de fleste andre. Troen på meg selv er tilbake, jeg har bedre selvtillit og jeg er ikke lenger så utrolig sår innvendig.
Tenk at jeg har fått et liv som alle andre, det er en helt utrolig følelse som jeg umulig kan klare å beskrive på en måte som får dere til å forstå hvor stort og fantastisk det føles. I 21 år har jeg sett på meg selv som en udugelig taper, et null og alle andre skjellsord du kan tenke deg. Jeg har ikke klart å hverken få nye venner eller å holde på de jeg har hatt. Jeg har sagt nei til absolutt alle invitasjoner og ikke hatt mot nok til å bli med på julebord eller jobbens sommerfest. Har jeg hatt en uke fri fra jobben så har jeg ofte vært innelåst i leiligheten hele den uka, uten noen som helst kontakt med andre mennesker.
Men nå er det slutt på alt det.
Jeg er født på ny.




